Bloggen flytter!

Bloggen har flyttet til:

http://october.motime.com/

Dagens Dust

Dette skal forhåpentligvis ikke bli et regulært innslag, men av og til så må man bare få det ut.

Donald Rumsfeld har vært på besøk i landet, og mens man nok kan ha mange nok høner å plukke med ham, så må dagens dust prisen gå til helt andre.

For eksempel fredsaktivisten som velger å kalle seg Gisle Bin-Larsen.

Herved nominert til årets mest smakløse.

Og bare for å demonstrere sin modenhet, så kan vi jo videreforbringene følgende kraftsalve fra Bin-Larsen.

We don't want your fucking war!

Nordmenn er fornøyd!

Nordmenn er fornøyd med noe. I følge forbruker.no trives nordmenn på jobb!

Det er jammen ikke verst. "Ingen Europeere har det bedre på jobben enn nordmenn", slås det visst nok fast i en stor europeisk undersøkelse. Langt flere svarer at de trives på jobben i Norge enn i Europa generelt.

Særlig pekes det på at eldre arbeidstakere er meget tilfredse her i landet.

Så selv om vi mener oss å få for dårlig betalt, så får vi jo ta dette som gode nyheter. Norge er jo ellers fremstilt som en sutrenasjon. Bare grekerne klager mer enn oss nordmenn, stod det å lese i en annen undersøkelse for en god stund tilbake.

Det viser jo et dilemma. For mens den undersøkelsen slår fast at:

Når det gjelder helsesektoren, som vurderes som viktigst av de spurte i undersøkelsen, er bare grekerne mindre fornøyd enn nordmenn.

Dette må kunne sies å stå i kontrast til en britisk undersøkelse som på samme tidspunkt (2003) kåret norges helsevesen til nummer to i verden. Som Bergens Tidende skrev da (Nov.2003)

Vi klager og finner stadig feil ved helsevesenet. Dette til tross, britiske forskere rangerer Norges helsevesen som verdens nest beste

Vi er alle inneforstått med at det er mange mangler i samfunnet å ta tak i. Siden den gang har man for eksempel i stadig større grad forsøkt å ruste opp psykiatrien. Men det er hyggelig med en bekreftelse iblant på at Norge ikke er det u-landet mange later til å like å fremstille det som.

Og enda hyggeligere når nordmenn faktisk er fornøyde. For det må jo være formålet her i samfunnet, fornøyde borgere?

Politkerforakten

Politikerforakt har vært et moteord i senere tid. Hvorfor? Er politikere løgnaktige svin som bare meler sin egen kake, eller er de genuint opptatt av å gjøre godt - men at hensikten ikke helt når frem?

Grunnlaget for politikerforakt har slik jeg har oppfattet det to hovedårsaker. For det første at de opptrer "feil" offentlige, de krangler og maser i munnen på hverandre og prøver etter beste evne å legge skylden for alt her i verden på alle andre. For det andre fordi det ikke er samsvar mellom hva de lover og hva som skjer.

For å ta det første. Det er lett å være enig. Men ikke lett å forakte, når jeg tenker etter. Politikerne driver ikke rundt på måfå. Det er strategi det meste. Når de går inn i debatt så fokuserer de vel så mye på å messe inn kjerneretorikk enn å svare på spørsmål. Dette er planlagt. Når de er indignerte og viser til eksempler på hvem som har sagt hva og gjord hva, så er det planlagt. Det er planlagt fordi det antas at det virker. Kanskje slår det feil i blant, men likevel. Opptreden er planlagt, fordi det fungerer i kampen om velgerne. Så hvem sin feil er det da? Og hvorfor gjør de dette. Jo fordi de ønsker makt. Er det negativt? Nei, da hadde de ikke vært politikere.

For det andre. Samsvar mellom løfter og måloppnåelse. Det er flere grunner til at dette kan komme skjevt ut. Jeg skal peke på noen.

La oss nå anta at politikere genuint ønsker å gjøre samfunnet bedre. Vi kan være uenig med dem i hvordan, men la oss anta at deres hensikter er de gode. Det er uansett det jeg tror på. Her er noen grunner til at det likevel går galt.

• Økonomi. Budsjettbalanser er en evig plage. Det er ikke penger nok til å dekke gode formål, uansett hvor rike vi blir. Det setter en stopper for at politikere kan gjøre alt de ønsker på alle områder. Sett i sammenheng med partiprogrammene så kan man jo peke på at de ikke er vedtatt med budsjettbalansen i sikte. Partiprogrammene er vedtatt punkt for punkt. Og selv om noen gjerne argumenterer for at "dette blir veldig dyrt", og at programkomiteen kanskje har forsøkt å begrense det litt, så er det ikke slik at man får utdelt en kostnadsramme man kan vedta innenfor. Ingen stopp der, altså. Dette gir jo opphav til festlige oppslag om hvor dyre partienes programmer er.
  

• "Et lite parti i landet"-syndromet. Dette er åpenbart. Det er lenge siden noen hadde rent flertall her i landet. Man må få flertall for den politikken som skal vedtas. Og dermed får man ikke gjennom alt man ønsker. Selv om man sitter i regjering. Og selv om man sitter i en regjeringskoalisjon som har flertall. Og selv om alle partiene er enig i et problem, det vil si eksistensen av et godt formål som det kan brukes penger på, så kan de være grovt uenig om hvilke medisin som skal til. Bred erkjennelse av et problem løser ikke automatisk saken. Se bare på skolepolitikken. Alle er enig om at det ikke er god nok kvalitet i skolen later det til. Men det er få ting man ser ut til å være mindre enig om her i landet likevel. Dessuten så er det jo ikke sikkert at man er enig om hvor langt oppe på prioriteringslisten man vil sette de ulike gode formål.

• "Ting Tar Tid". Det tar tid å se et problem. Og det tar tid å bli enig om problemet og finne en løsning. Det tar tid å få den besluttet. Det tar tid å få vedtatt politikk implementert. Det kan ta kortere eller lengre tid før virkningene av iverksatt politikk kommer for fullt. Ting skal utredes og skal ut på høringsrunder før de kan legges frem og vedtas. Man ser at at det går lang tid fra arbeidet blir satt i gang til tiltak kommer på plass. Det gjør livet vanskeligere for den jevne velger som neppe har full oversikt over departementenes saksbehandlingsprosess. Det er ikke alltid synlig hva som er gjort av hvem, og dermed hvem som er skyld i hva. Det er ikke alltid nok å se på status i løpet av stortingsperioden fordi effekten kan ligge lengre tilbake i tid. Ja, i tillegg til andre faktorer som påvirker samfunnet.

Til slutt har vi kanskje testen om stigende forventningers misnøye? Jo bedre vi får det, jo mer krever vi?

Nei til EU grunnloven

Det har de siste dagene vært mange forklaringer og analyser på hvorfor Nederland og Frankrike har sagt ned til EU-grunnloven.

I dagens Bergens Tidende (2. juni 2005), så kommer Trine Eilertsen med en interessant analyse.

- Noen betaler regningen for EUs raske utvidelse mot øst. For mange av dem har et nei til EU-grunnloven vært den eneste måten de kunne si ifra på, skriver Eilertsen i ingressen.

Kanskje er valgresultatene et uttrykk for at man likte det EU man hadde før? Et EU var en samling av noenlunde like land. Land med lik type økonomi, noenlunde lik levestandard osv.

Det skjedde fort, for innbyggerne i de gamle EU landene, skriver Eilertsen. Det er innbyggerne her som merker at EU-utvidelsen fungerer. For det gjør den jo på sett og vis. Veksten i øst er god. Men problemet er at det er problemer i vest. Stagnasjon, økende fattigdom og høy arbeidsledighet. Nederland betaler mest, men for tiden så er det helt andre som høster fordelene.

Når velferd for de fattige i andre land går på bekostning av vekst og økt velferd hjemme, da blir salget vanskelig. Det er en problemstilling jeg tror vi får se stadig sterkere. Både i EU-prosjektet og i globaliseringen. Det ser ikke ut til å hjelpe at globaliseringen har bidratt til redusert global fattigdom de siste tiårene - når man ser at bieffektene, de høyst reelle bieffektene, har vært at utviklingen betales av vanlige folk i de rike landene. Spesielt ikke siden kapitaleierne også tjener. Den utviklingen er rett og slett vanskelig å selge til folk i vesten.

Fattigdomsutviklingen

Antall fattige har økt med 25%! Dette har vært det viktigste politiske budskapet de siste ukene.

Bakgrunnen for disse tallene har vært SSBs tall for fattigdomutvikling.

Det skal først bemerkes tre ting i forhold til dette, knyttet opp mot regjeringen.

• Undersøkelsen er gjort fra 2001 til 2003. Altså omtrent fra toppen av en langvarig konjunkturoppgang, til bunnen av en konjunkturnedgang. Det kan være grunn til å anta at fattigdom kan være påvirket av konjunktursituasjonen.
• Spørsmålet er om dette er resultat av sittende regjerings politikk. Da må man også tenke på hvor lang tid det tar å beslutte, setter i verk og så se resultatene av en ny politikk. Er det gitt at virkningen av regjeringens politikk har vært det sentrale? Utviklingen fra 2002 til 2003 har også være "bedre" enn fra 2001 til 2002.
• Hvordan måles fattigdom? Her måles det ikke endring i kjøpekraft, men nivå i forhold til andre. Dette skal man være oppmerksom på, selv om relativ fattigdom en viktig nok

Så til tallene. Det man kan merke seg er at utviklingen avhenger av mål man bruker. Bruker man 60% (OECD skala) har økningen vært vesentlig mindre, og at den (relative) fattigdommen var større i 1996. Det samme bildet har man i enda sterker grad om man bruker EU-skala. Og bruker man EU-skala og 50% så er den relative fattigdommen den samme som for ti år siden.

Dette virker sikkert som teknisk og umenneskelig talltygging, men det er en slik talltygging som har vært opphavet til den senere tids debatt. Dette viser flere ting.
- Resultat fra statistikk avhenger gjerne av tidsrom man ser på.
- Den økonomiske utviklingen har for de aller aller fleste vært positiv i de siste 10 årene. Det er ikke flere som faller utenfor i dag enn for ti år siden, og i denne perioden har inntektene økt.
- I tillegg bør man jo være varsomme med tolkninger av årsak-virkning, og lete etter eksterne faktorer som kan bidra til forklaringen.

Dilemmaet med de fattige land.

Stein B. Haugluid påpeker i et innlegg i dag i Dagens Næringsliv et dilemma vi har kommet opp i. Når de fattige land ser ut til å få fart på økonomien, så møtes dette med mer protester enn jubel i den rike verden.

Det er to store politiske i vår verden, slik jeg ser det. Det er miljøtrusselen. Og det er global absolutt fattigdom. I løpet av de siste 40 årene har verden gått fremover på mange områder. Antall absolutt fattige i verden har blitt redusert, tross sterk folkevekst som har skjedd i de fattigste landene. Aldri før i historien har flere blitt løftet ut av slik absolutt fattigdom så fort som i denne perioden. Levealderen i verden har økt raskere enn noensinne før. I følge Sala-i-Martin så har sågar inntektsulikheten mellom individer, målt med Gini, blitt redusert i perioden. Men alt er ikke bra. Avstanden er fremdeles stor, noen regioner sitter fortsatt i en hengemyr. HIV/Aids og andre epidemier rammer fortsatt utrolig mange.

Fra vekst følger velferd har man funnet i historiske studier. Ikke uansett, men i alle fall generelt. Og nå vokser u-landene totalt sett raskere enn den rike delen av verden. Det er bra for dem.

Men det møtes med protester i de rike landene. Stein B. Hauglid skriver

"Den myra av fattigdom, sult og gjeld som fattige land sitter fast i, kan de ikke komme ut av på egen hånd. De kan ikke dra seg selv opp etter håret, men må ha drahjelp. Det kan den rike delen av verden bidra med ved å kjøpe deres varer og tjenester, overføre teknologi til dem og investere hos dem."

Og dette møtes med kraftfull motstand i de rike landene. De protesterer mot globaliseringens økte handel og outsourcing, mot utflytting til lavkostland (som er fattige land), mot arbeidsinnvandring som gir innbyggere i fattige land bedre muligheter og de kritiserer en handelspolitikk som gjør dette mulig.

Det er enkelt å forstå hvorfor. I enda større grad enn tidligere frykter mange at effekten for vår egen del blir tap, at det ikke lengre er gjensidige gevinster. Når tempoet i omstillingene går for fort, så er det en helt reell trussel også. Såkalt "sosial dumping" er et eksempel. Å kalle det sosial dumping når det kommer utlendinger her som tjener vesentlig mer enn de ville gjort hjemme og øker velferden for seg og sin familie for "sosial dumping" er underlig. Det er ikke polakkenes interesser man kjemper for, det er våre egne. Bedre å være åpne om det.

Nå er det ingen som skal påstå at globaliseringen er rosenrød. Selv om veksten er høy, og mange løftes ut av fattigdom, så øker inntektsforskjellene innad i u-landene også. Selv om storparten av næringssatsninger i fattige land skjer med arbeidsvilkår som ikke er under gjennomsnittet i landet, så finnes det unntak, og man er fortsatt på et dårlig nivå. Arbeidsmiljølovgivninger og miljølovgivninger er mye fraværende.

Globaliseringen har sine negative sider. Vestlige land, hvis kyr blir subsidiert med hvert år er mer enn 2 milliarder mennesker har å leve for i året, har presset frem politikk som ikke alltid er heldig. Markedsliberalistisk sjokkterapi har blitt mer sjokk enn terapi for mange. Gradvise endringer har vist seg bedre. Og man har presset gjennom politikk i feil rekkefølge. Tidligere sjefsøkonom i verdensbanken, Joseph Stiglitz, har jo påpekt mye av dette - og er likevel ikke negativ til globalisering som sådan. Men de negative sidene bør man søke å gjøre noe med.

Men det blir da et dilemma et politikk som gjør det bra for de fattige kan gjøre oss dårligere stillt. Da blir interessekonfliktene store. Og det vil få konsekvenser politisk i de vestlige landene. Det vil bli til fordel for oss, men neppe til fordel for de fattige landene i verden.

Allerede i dag ser vi nesten absurde eksempel på dette vernet. Mange fattige land har landbruksvarer som beste mulighet til å sikre seg utenlandsk valuta som de kan bruke til investeringer og import. Dette truer "våre" interesser. Resultatet?

"Hele Afrikas bruttonasjonalprodukt tilsvaren omtrent de rike lands jordbruksstøtte, som er seks ganger så høy som hjelpen som sendes som utviklingshjelp"

Er dette den nye "klassekampen"? De rike mot de fattige, men på et globalt nivå?

I nyhetsbildet: Økonomisk nøkternhet og generasjonsran

Dagens gjennomlesning av Bergens Tidende gav interessante artikler. En FrPer som maner til økonomisk nøkternhet og en APer som angriper SV for ran i forbindelse med pensjonsstandpunktet deres. Det er godt å se økonomisk fornuft skinne igjennom.

Fremskrittspartiet er vel ikke akkurat kjent som et parti som maner til finansiell disiplin. Men de finnes de også. Stord kommune går med gingantunderskudd kan Bergens Tidende. Og fra oppisisjon kommer en gruppeleder i FrP med følgende melding:

"FrP er sterkt imot at rådmannen vil nytte kraftfondsmidler til å dekke underskuddet på driftsbudsjettet. Å betale gammel moro med fondsmidler er det samme som å pisse i buksa for å ha det behagelig for en kort stund. "

Forbilledlig. Jeg håper dette argumentet når frem til partiet sentralt også.

Litt lengre bak i avisen er det Arbeiderpartiets finanspolitiker Ranveig Frøiland som smeller til. Under overskriften "- SV vil la ungane betale pensjonsgildet" uttaler Frøiland.

"- Eg er forundret over at SV ikke ville være med å ta ansvar. Partiet valgte å sende hele pensjonsregningen over til ungene våre. Det er de som får betale gildet"

SV på sin side svarer med at landsmøtet vedtok at noen reform ikke kunne godtas, og at de derfor ikke kunne være med på forlik nå. Det er selvsagt en akseptabel unnskyldning. Man skal høre på partiets øverste organ. Mer uforståelig blir det når SV maner til kamp for flere i arbeid slik at pensjonsreform kan unngås. For det første er ikke flere offentlig ansatte det som kan redde statsfinansene og SVs politikk legger ikke akkurat opp til at det skal være enkelt å være næringsdrivende. Og hvem andre enn SV er det som stadig kritiserer fokuset på effektivitet og økonomisk vekst?

Usosial pensjonsreform?

Å kalle dagens pensjonsforlig usosialt er å begynne i feil ende. Før man kommer dithen må man begynne å argumentere hvorfor dagens system er bærekraftig, i motsetning til den allmenne oppfatning.

SV er jo de som går ut med størst tyngde på dette. Til tross for at forholdet mellom antall år i arbeid og antall år man skal forsørges av det offentlige blir stadig mindre så mener SV dette ikke er grunnlag for å vurdere endringer. De peker for eksempel på at det er et vanskelig arbeidsmarked for arbeidstakere nær pensjonsalderen. Det har de rett i, og er et problem man må få tak. Men å bruke stadig lavere pensjonsalder er ikke et velegnet virkemiddel over tid, da får man en uheldig spiral nedover - hvor skjevhetene er enda større. De peker også på at vi allerede i dag har så mange utenfor arbeidslivet, men da skal man huske på at det kun er Island som har en høyere sysselsatt andel av befolkningen i yrkesaktiv alder.

Og deres favorittargument er naturligvis at velferdsordninger som ble innført før oljealderen nå må tas bort, samtidig som vi har stadig større oljeinntekter. Det er enkle forklaringer på det paradokset. Det kan i stor grad forklares med de enorme endringene i forholdet mellom antall netto bidragsytere til velferdsordningene og antall forbrukere av dem. Kommer tilbake til det litt senere. Dette har faktisk meget store konsekvenser. På samme måte kan man jo vise til klagesangen over offentlige tjenester at offentlig ansatte har steget voldsomt de siste par tiårene.

Videre så kan man spørre seg om det er moralsk riktig å bruke enda mer av nasjonalformuen til oss selv, vår egen generasjon. Det er i alle fall et ran når man tenker på de store generasjonsmessige ubalansene vi har i dag. Ikke bare tærer vi ned formue, men vi bygger oss samtidig opp rettigheter til fremtidige utbetalinger i raskt tempo.

Problemet til SV slik mange ser det er at de både klager over at offentlige bevilgninger ikke øker raskere, selv om de i de siste årene har vært ganske konstant i andel av BNP - og samtidig fører en veksthemmende politikk. Det oppfattes på ingen måte troverdig fra SV å si at med en vekstskapende politikk så kan vi unngå å kutte i pensjonssystemet. For det er få som oppfatter SVs næringspolitikk som vekstfremmende.

Er det så sosialt at vi skal bevilge oss selv velferdsordninger som ikke er bærekraftige? Det er det som er argumentet bak pensjonsreformen og så først må angripes. De fleste forstår at et innsparingstiltak fører til at de fleste vil tape relativt til det man har. Men hvor relevant er det å sammenligne det nye pensjonssystemet med et gammelt som man mener ikke vil kunne holde på uansett? Hva er nullalternativet / sammenligningsgrunnlaget?

Grunnlaget for pensjonsreformen ligger i fundamentalt endrede forutsetninger for pensjonssystemet:
- Antall arbeidende pr pensjonist har gått fra nesten 4,5 da folketrygden ble innført, og ventes å bli ned mot 1,5 i 2050.
- Vi studerer lengre, pensjonerer oss tidligere og lever lengre. Forholdet mellom antall år vi er netto bidragsytere til trygdesystet og antall år vi krever livsopphold fra trygdesystemet blir stadig mindre.
- Trygdesystemet går med stort underskudd. Vi opparbeider oss rettigheter til fremtidige utbetalinger i mye større grad enn det vi selv bidrar med. I tillegg tærer vi formue, slik at generasjonsskjevhetene er svært store. (Les f.eks generasjonsregnskapet).

Det er disse argumentene som må møtes før man begynner å snakke om systemet som usosialt. For da må man argumentere for hvorfor det eksisterende faktisk er bærekraftig.

Og det er verdt å merke seg i den forbindelse at innparingen fra slik forliket ser ut er mindre enn det som regjeringen la fram som er mindre enn det pensjonskommisjonen (hvor akkurat de samme partiene gjorde sine kompromisser) som er betydelig mindre enn det behovet de såg for å rette opp i forholdene nevnt over.

Lovfestet ran?

Siv Jensen kaller pensjonsforliket for lovfestet ran. Hvem er ranerne?

For det første betaler dagens generasjon inn langt mindre enn de opparbeider seg trygderettigheter. Fremtidige forpliktelser øker kraftig. Og i fjor gikk trygderegnskapet 75 mrd i minus, i følge Carsten O Five i en debatt på TV for ikke lenge siden. (Dette er differansen mellom folketrygdens utbetalinger og det som kommer inn av det som egentlig var finansieringen av dem).
Dagens generasjoner bygger seg opp rettigheter til fremtidige utbetalinger raskere enn de betaler inn til statskassen samtidig som de tærer ned nasjonens formue.

Er det n0en som ranes, så er det vitterlig ikke dagens generasjon.