Rederibeskatning

Det er en pågående og tilbakevendende debatt. Rederinæringen har i vår moderne historie vært en svært betydelig sektor av vår økonomi. Både direkte og indirekte har de stor betydning, ikke minst i en del kystområder, kanskje spesielt med tanke på maritime klynger som inkluderer relaterte næringer og tjenesteleverandører. Martitim sektor står for ca 20% av våre ekportinntekter, om man ser bort fra petroleum. I 2003 gav det oss for eksempel 72,5 mrd kroner i eksportinntekter. Uten tvil viktig i dag for sysselsetting, verdiskapning og eksport.

Dette er også bakgrunnen for at det er sterke krefter som ønsker gunstigere skattevilkår for denne sektoren. Man er redd for utflagging dersom skattenivået ikke tilpasses hva våre konkurrenter har. Og de har knapt nok skatt i det hele tatt. Det er også eksempler på direkte støtte til denne sektoren. (Det er sågar unntak for slike næringer i EØS-avtalen som ellers ivrer for såkalt næringsnøytralitet - likebehandling av alle næringer.

Rederibransjen ønsker derimot såkalt konkurransenøytralitet, at de skal ha like rammevilkår skattemessig som konkurrentene.

Bør vi gi dem særfordeler i forhold til all annet norsk næringsliv, slik at de får det?

Dette er et ganske vanskelig spørsmål. Skatteutvalget mente nei, andre ønsker ja. Temaet er politisk følsomt. Det kan best illustreres med oppstyret omkring trusslene fra Fjord Line som kunne koste opptil et par hundre arbeidstakere jobben, dersom de ikke fikk viljen sin hos myndighetene.

Prinsippet for optimal beskatning er effektivitet (og fordeling). Skatteutvalget uttaler "Den høyeste samfunnsøkonomiske avkastningen av kapitalen i et land oppnås ved skattemessig likebehandling av ulike typer kapitalavkastning" Dette fordi man ønsker at investeringsbeslutningene skal reflektere avkastning før skatt, og ikke være skattetilpasninger som skyldes at avkastning etter skatt er mer gunstig i en skattesubsidert sektor. Dette gjelder på lang sikt. På kort sikt stiller det hele seg langt mer problematisk. Det er betydelige samfunnsmessige kostnader forbundet med omstillinger av en slik størrelse, dersom det går slik rederibransjen frykter og sier - at det blir massiv utflagging og tap av arbeidsplasser i Norge.

På kort sikt er det godt mulig at myndighetene kan beholde eller tiltrekke seg kapital ved å innføre særskilt gunstige vilkår. Men effekten på lang sikt er langt mer usikker. Skattefavoriseringen fører til at det investeres releativt mer i den utvalgte næringen, og mindre i andre næringer fordi dette er lønnsomt etter skatt. Samfunnsøkonomiske er det dog mer interessant å se på avkastning før skatt, sånn at investeringer som vris mot en næring pga av skatteforhold medfører en ineffektivitet i samfunnet. På lang sikt risikerer man derfor at man får en lavere samfunnsøkonomisk avkastning enn uten en slik favoriseringspolitikk.

Politisk er det selvsagt enklest å gi dem det de vil ha. Det medfører ikke ramaskrik fra næringer som taper, det er mindre risikabelt. Man får ingen kortsiktige tap (som huskes godt ved neste valg), mens de mulige langsiktige gevinstene er utydelige og kan vanskelig brukes politisk. Noen vil hevde at det er politisk vanskelig fordi det er usosialt å gi skatteletter til de rikeste (rederne). Det har de for så vidt rett til, men man må kunne se på hva effekten blir. Rederne er mobile, de har makt i den forstand at de godt kan flytte. De vil flytte sin kapital utenlands dersom de mener skatten blir for høy her. Om man forsøker å "ta dem" skattemessig, så vil det egentlig ikke gå så mye utover det, mener man. Det vil tvert om gå ut over de som mister jobben i dette forsøket. Dette er et svært politisk skjæringspunkt mellom hva som er demokratiske problem og individuelle friheter, som ikke er tema her. Men man skal ikke drive symbolpolitikk, så man må se på de reelle effektene. Hven vil faktisk sitte med regningen?

Men hva er optimalt, om man ser bort fra politikktaktiske manøvre?

For det første må man tenke over historiske forhold. Er dette et relevant argument? I beste fall bare delvis, etter min mening. SKulle dette vært et dominerende argument så hadde vi alle vært i primærnæringene fremdeles, for å ta det i sin ytterste konsekvens. Nye økonomiske forhold tilsier endringer i næringssturkturen er naturlig og det er bra - og det er det som har gitt oss vårt velferdsnivå. På den annen side er det ganske viktig å ta inn over seg omstillingskostnadene ved dette. I et worst-case scenario med storstilt utflagging, så innebærer det økt arbeidsledighet, ressurssløsing, i en viss periode. Er disse store nok til å motsvare det man antar er fremtidige gevinster av å unngå ineffektive investerings- og produksjonsbeslutninger?

Det er mange poeng man kan ta inn i en slik debatt. Er det best med generelle virkemiddel for å legge til rette for generelt gode rammevilkår, eller skal vi med statlig innflytelse spesialisere oss og satse på enkeltnæringer. Og da kommer også spørsmålet, er staten velegnet til å plukke vinnernæringer for fremtiden? Eller vil man la seg blende av fortiden i slike beslutninger? Og er det en god valgindikator?

Man argumenterer gjerne for at martim sektor er så mobil, at det forsvarer lavere skatt. Det er greit å argumentere for at det er mer effektivt å beskatte mobile skatteobjekter lettere enn immobile. (Noe som gjør at en del er skeptisk til å likebehandle kapitalinntekter og arbeidsinntekter). Men på lang sikt, som gjerne antas å burde være dominerende for samfunnsøkonomiske avveininger ideelt sett, så er stort sett all kapital mobil. (Unntaktet har med naturressurser å gjøre).

Det er også viktig å sjekke om betydninger for skatt er så stor. Skatteutvalget har gått gjennom litteraturen på området. For det er selvsagt andre faktorer som påvirker lokaliseringen av kapital. Like skattevilkår betyr ikke nødvendigvis at man har like konkurransedyktige vilkår. Skatteutvlalgets gjennomgang konkluderer med at det ikke er grunnlag for å si noe entyding om hvorvidt skattenivå har veldig stor betydning. Noen av studiene av sammenheng mellom direkteinvesteringer og skatt finner nemlig ingen slik sammenheng, og det er gjort studier som tilsier at andre faktorer kan ha vel så stor betydning. En undersøkelse fra Sverige (Braunerhjem et al, 2001) uttaler at "relative selskapsskatter mellom Sverige og det enkelte vertslaget har forholdsvist lite å si for investeringene).

Dette er kanskje spesielt viktig koblet sammen med et annet mye brukt argument. Nemlig at vi har maritime klynger som er så viktige at vi bør gi dem bedre vilkår. Dette kan godt illustrere poenget med at næringen gir opphav indirekte til mye relatert virksomhet. For øvrig er det et underlig argument. For dersom man har en sterk klynge, så skal det mer til for at man flytter vekk fra den - noe som skulle tilsi at de kunne tålt en sterkere skattebyrde enn om en slik klynge ikke eksisterte. Og dette kan altså være en slik faktor som tilsier at skatt får mindre betydning.

Å bruke næringsklynger som argument støter uansett på en mengde problemer. For det første er det vanskelig å ha full oversikt over slike klyngeeffekter. Det er ikke trivielt å finne slike klygeeffekter. Skal man følge dette som et prinsipp så bør man jo vurdere dette for alle næringer. For man kan ikke ta det for gitt at klyngeeffektene er sterker for skipsfarten enn for alle andre næringer. Og dersom man skal ta et slikt argument til følge, så betyr det altså at man skal tilpasse skattesystemet til graden av klyngeeffekter i hvert enkelt næring. Det blir kaotisk. Uansett så har vi vel ikke lov til det, som følge av EØS avtalen. (Skipsfart er et unntak i avtalen!). Det vil dessuten gi uheldige incentivvirkninger, hvor man bruker ressurser på å lobbyvirksomhet og annet for å argumentere for at man har klyngeeffekter dersom dette gir skattefordeler.

Videre er det noen som argumenter for distriktspolitikken i dette, siden en vesentlig del av arbeidsplassene er hjemmehørende i disriktet. Men da må man spørre seg om et slikt næringsspesifikt tiltak er rette løsningen. Finnes det mer målrettede og næringsnøytrale virkemiddel som kan gjøre en bedre jobb med mindre samfunnsøkonomiske kostnader?

Andre arguementer mot gunstigere skatteregime med innenlandske konkurransevridninger. Danskebåten er et yndet eksempel. Den konkurrerer i stor grad mot substitutter på land. Hotell, restaurant og uteliv på land. Hvorfor skal rengjøringspersonale og serveringsfolk bli subsidiert fordi de jobber på båt?

Og er det slik at fordi en næring i andre land får subsidier/gunstigere rammevilkår, så er det fornuftig for Norge å innføre samme tiltak her? For det første er det å oppgi nasjonal skattepolitikk, for det andre kan man jo spørre seg hvorfor ikke la andre land subsidiere dette (kan jo til og med være lønnsomt for Norge, dersom goder vil kjøper opp er subsidiert av andre lands myndigheter) og heller bruke ressursene våre på andre ting?