Dilemmaet med de fattige land.

Stein B. Haugluid påpeker i et innlegg i dag i Dagens Næringsliv et dilemma vi har kommet opp i. Når de fattige land ser ut til å få fart på økonomien, så møtes dette med mer protester enn jubel i den rike verden.

Det er to store politiske i vår verden, slik jeg ser det. Det er miljøtrusselen. Og det er global absolutt fattigdom. I løpet av de siste 40 årene har verden gått fremover på mange områder. Antall absolutt fattige i verden har blitt redusert, tross sterk folkevekst som har skjedd i de fattigste landene. Aldri før i historien har flere blitt løftet ut av slik absolutt fattigdom så fort som i denne perioden. Levealderen i verden har økt raskere enn noensinne før. I følge Sala-i-Martin så har sågar inntektsulikheten mellom individer, målt med Gini, blitt redusert i perioden. Men alt er ikke bra. Avstanden er fremdeles stor, noen regioner sitter fortsatt i en hengemyr. HIV/Aids og andre epidemier rammer fortsatt utrolig mange.

Fra vekst følger velferd har man funnet i historiske studier. Ikke uansett, men i alle fall generelt. Og nå vokser u-landene totalt sett raskere enn den rike delen av verden. Det er bra for dem.

Men det møtes med protester i de rike landene. Stein B. Hauglid skriver

"Den myra av fattigdom, sult og gjeld som fattige land sitter fast i, kan de ikke komme ut av på egen hånd. De kan ikke dra seg selv opp etter håret, men må ha drahjelp. Det kan den rike delen av verden bidra med ved å kjøpe deres varer og tjenester, overføre teknologi til dem og investere hos dem."

Og dette møtes med kraftfull motstand i de rike landene. De protesterer mot globaliseringens økte handel og outsourcing, mot utflytting til lavkostland (som er fattige land), mot arbeidsinnvandring som gir innbyggere i fattige land bedre muligheter og de kritiserer en handelspolitikk som gjør dette mulig.

Det er enkelt å forstå hvorfor. I enda større grad enn tidligere frykter mange at effekten for vår egen del blir tap, at det ikke lengre er gjensidige gevinster. Når tempoet i omstillingene går for fort, så er det en helt reell trussel også. Såkalt "sosial dumping" er et eksempel. Å kalle det sosial dumping når det kommer utlendinger her som tjener vesentlig mer enn de ville gjort hjemme og øker velferden for seg og sin familie for "sosial dumping" er underlig. Det er ikke polakkenes interesser man kjemper for, det er våre egne. Bedre å være åpne om det.

Nå er det ingen som skal påstå at globaliseringen er rosenrød. Selv om veksten er høy, og mange løftes ut av fattigdom, så øker inntektsforskjellene innad i u-landene også. Selv om storparten av næringssatsninger i fattige land skjer med arbeidsvilkår som ikke er under gjennomsnittet i landet, så finnes det unntak, og man er fortsatt på et dårlig nivå. Arbeidsmiljølovgivninger og miljølovgivninger er mye fraværende.

Globaliseringen har sine negative sider. Vestlige land, hvis kyr blir subsidiert med hvert år er mer enn 2 milliarder mennesker har å leve for i året, har presset frem politikk som ikke alltid er heldig. Markedsliberalistisk sjokkterapi har blitt mer sjokk enn terapi for mange. Gradvise endringer har vist seg bedre. Og man har presset gjennom politikk i feil rekkefølge. Tidligere sjefsøkonom i verdensbanken, Joseph Stiglitz, har jo påpekt mye av dette - og er likevel ikke negativ til globalisering som sådan. Men de negative sidene bør man søke å gjøre noe med.

Men det blir da et dilemma et politikk som gjør det bra for de fattige kan gjøre oss dårligere stillt. Da blir interessekonfliktene store. Og det vil få konsekvenser politisk i de vestlige landene. Det vil bli til fordel for oss, men neppe til fordel for de fattige landene i verden.

Allerede i dag ser vi nesten absurde eksempel på dette vernet. Mange fattige land har landbruksvarer som beste mulighet til å sikre seg utenlandsk valuta som de kan bruke til investeringer og import. Dette truer "våre" interesser. Resultatet?

"Hele Afrikas bruttonasjonalprodukt tilsvaren omtrent de rike lands jordbruksstøtte, som er seks ganger så høy som hjelpen som sendes som utviklingshjelp"

Er dette den nye "klassekampen"? De rike mot de fattige, men på et globalt nivå?