Marked, ledighet og trygder.

Arbeidsledighet er en naturlig del av en markedsbasert økonomi. Jeg vil faktisk si uungåelig. Arbeidsledighet er den naturlige konsekvens av markedsmekanisme. Det er et sterkt forsvar for anstendige ytelser til arbeidsledige.

Det er likevel viktig å skille mellom ulike former for arbeidsledighet. I økonomisk litteratur operererer man med det forholdsvis provoserende begrepet "naturlig arbeidsledighet". Langtidsledighet og ledighet som følge av monopolmakt i arbeidsmarkedet er eksempler på annen ledighet.

Naturlig arbeidsledighet kan man definere som de som er mellom jobber. Det kan være nyttig å si litt om arbeidsmarkedet i slike tilfeller. Det finnes ikke ett arbeidsmarked. Det finnes mange. Ikke bare er det geografiske oppdelinger, men det jo åpenbart svært mange ulike typer arbeidskraft her i verden. Til mange av dem kreves det spesielle ferdigheter og kvalifikasjoner. Slike ting gjør at det ulogisk å snakke om ett arbeidsmarked. Selv om det er folk ledige, og jobber ledige. Så må disse matches. Det er ikke åpenbart mulig å få til perfekt.

Markedsmekanismer tilsier at ulønnsomme bedrifter går konkurs. Det vil si at folk blir arbeidsledige. Kanskje skyldtes det ineffektiv produksjon, slik at de fleste kan gå over til en alternativ produsent mer eller mindre med en gang. Kanskje skyldes det at den type virksomhet ikke var liv laget eller kanskje skyldtes det overtilbud av den type virksomhet. Dette er faktorer som tilsier at man vil måtte se seg om etter en annen type arbeid, eller arbeid enn annen plass.

I tillegg er endringer i næringsstrukturen en naturlig og viktig del av en markedsøkonomi. Noen næringer går nedover, andre kommer til. Kanskje ikke på samme sted, og med samme krav til ansattes kvalifikasjoner. Dette fører også til at folk må ut i ledighetskøen på jakt etter nye jobber.

Markedsøkonomien fører naturlig til at noen jobber nedlegges. Andre kommer til, men kanskje andre steder og med andre krav til den ansatte. Man har altså et koordineringsproblem. Man må tilpasse ledig arbeidskraft til ledige jobber. Dette er nødt til å ta noe tid. Noen må sågar omskoleres, andre må finne alternative jobber. Matching av tid, sted og kvalifikasjoner i et arbeidsmarked som består av en rekke ulike arbeidsmarkeder som ikke er åpne for alle arbeidssøkende pga kvalifikasjoner fører uungåelig til en viss arbeidsledighet. Det er dette som kalles naturlig arbeidsledighet. Naturlig fordi markedsøkonomien fører dithen, og naturlig fordi det tar tid å koordinere ulike jobber, på ulike steder til ulike arbeidere.

Det er ikke fordi tilhengere av markedsøkonomi syns det er kjekt med arbeidsledige, eller liker å holde folk nede. Tilhengere av en markedsøkonomi mener fordelene er større enn ulempene. Vi kan gjerne begrense oss til blandingsøkonomier. For dette problemet gjelder også land med betydelige innslag av statlig økonomisk aktivitet. De mener også at løsninger er ikke å lage flere offentlige arbeidsplasser til å møte denne utfordringen, fordi de mener næringsstrukturer bringer økonomien fremover til økt velferd.

Det bekymringsfulle med dette er liberalister som er sterke tilhengere av markedsøkonomi i sin renere form, og på samme tid er for å kutte trygdeytelser i stor grad. Da har man, etter min mening, ikke forstått konsekvensene av en markedsbasert økonomi.

Ikke bare er en viss ledighet en naturlig konsvekvens av markedsøkonomien, men den har også tildels meget stort innslag av tilfeldigheter utenfor den enkelte arbeidstakers kontroll. Den enkelte arbeidstaker har i verste fall et delvis medansvar for at bedriften går dårlig og går konkurs. I normale tilfeller skyldes dette elementer utenfor arbeidstakerens kontroll. Arbeidstakeren, eller den kommende studenten, kan ikke forutsi hvilke bransjer som vil være levedyktige resten av vedkommendes arbeidskarriere. Og for den del, en person har medfødte talenter, evner og svakheter som er utenfor vedkommendes kontroll - om man vil strekke det så langt.

Alt dette gjør det til en moralsk nødvendighet å sørge for anstedige trygder i overgangsperioder som arbeidsledige, og til støtte for omskolering av arbeidstakere. Dette er jo kjente elementer i det norske velferdssamfunnet. Noen mener de er under press, det har blitt kuttet i deler av arbeidsledighetstrygden osv. Men disse tingene må forsvares. Det er snakk om moral.

Noen har en illusjon om at arbeidsledige er skyld i dem selv. Det tror jeg i verste fall er en marginal gruppe. Markedsmekanismer er skyld i mye. (Den naturlige ledigheten). Hvem som utsettes for disse er ofte utslag av tilfeldigheter. Dermed har vi et moralsk ansvar for å sørge for at disse kan få støtte mens de er mellom jobber, til å omskolere seg videre. Man kan for eksempel si at dersom man mener markedsøkonomien fører til det beste for oss, da må vi også være villige til å betale kostnadene for de som tilfeldig utsettes for kostnadene.