Politkerforakten

Politikerforakt har vært et moteord i senere tid. Hvorfor? Er politikere løgnaktige svin som bare meler sin egen kake, eller er de genuint opptatt av å gjøre godt - men at hensikten ikke helt når frem?

Grunnlaget for politikerforakt har slik jeg har oppfattet det to hovedårsaker. For det første at de opptrer "feil" offentlige, de krangler og maser i munnen på hverandre og prøver etter beste evne å legge skylden for alt her i verden på alle andre. For det andre fordi det ikke er samsvar mellom hva de lover og hva som skjer.

For å ta det første. Det er lett å være enig. Men ikke lett å forakte, når jeg tenker etter. Politikerne driver ikke rundt på måfå. Det er strategi det meste. Når de går inn i debatt så fokuserer de vel så mye på å messe inn kjerneretorikk enn å svare på spørsmål. Dette er planlagt. Når de er indignerte og viser til eksempler på hvem som har sagt hva og gjord hva, så er det planlagt. Det er planlagt fordi det antas at det virker. Kanskje slår det feil i blant, men likevel. Opptreden er planlagt, fordi det fungerer i kampen om velgerne. Så hvem sin feil er det da? Og hvorfor gjør de dette. Jo fordi de ønsker makt. Er det negativt? Nei, da hadde de ikke vært politikere.

For det andre. Samsvar mellom løfter og måloppnåelse. Det er flere grunner til at dette kan komme skjevt ut. Jeg skal peke på noen.

La oss nå anta at politikere genuint ønsker å gjøre samfunnet bedre. Vi kan være uenig med dem i hvordan, men la oss anta at deres hensikter er de gode. Det er uansett det jeg tror på. Her er noen grunner til at det likevel går galt.

• Økonomi. Budsjettbalanser er en evig plage. Det er ikke penger nok til å dekke gode formål, uansett hvor rike vi blir. Det setter en stopper for at politikere kan gjøre alt de ønsker på alle områder. Sett i sammenheng med partiprogrammene så kan man jo peke på at de ikke er vedtatt med budsjettbalansen i sikte. Partiprogrammene er vedtatt punkt for punkt. Og selv om noen gjerne argumenterer for at "dette blir veldig dyrt", og at programkomiteen kanskje har forsøkt å begrense det litt, så er det ikke slik at man får utdelt en kostnadsramme man kan vedta innenfor. Ingen stopp der, altså. Dette gir jo opphav til festlige oppslag om hvor dyre partienes programmer er.
  

• "Et lite parti i landet"-syndromet. Dette er åpenbart. Det er lenge siden noen hadde rent flertall her i landet. Man må få flertall for den politikken som skal vedtas. Og dermed får man ikke gjennom alt man ønsker. Selv om man sitter i regjering. Og selv om man sitter i en regjeringskoalisjon som har flertall. Og selv om alle partiene er enig i et problem, det vil si eksistensen av et godt formål som det kan brukes penger på, så kan de være grovt uenig om hvilke medisin som skal til. Bred erkjennelse av et problem løser ikke automatisk saken. Se bare på skolepolitikken. Alle er enig om at det ikke er god nok kvalitet i skolen later det til. Men det er få ting man ser ut til å være mindre enig om her i landet likevel. Dessuten så er det jo ikke sikkert at man er enig om hvor langt oppe på prioriteringslisten man vil sette de ulike gode formål.

• "Ting Tar Tid". Det tar tid å se et problem. Og det tar tid å bli enig om problemet og finne en løsning. Det tar tid å få den besluttet. Det tar tid å få vedtatt politikk implementert. Det kan ta kortere eller lengre tid før virkningene av iverksatt politikk kommer for fullt. Ting skal utredes og skal ut på høringsrunder før de kan legges frem og vedtas. Man ser at at det går lang tid fra arbeidet blir satt i gang til tiltak kommer på plass. Det gjør livet vanskeligere for den jevne velger som neppe har full oversikt over departementenes saksbehandlingsprosess. Det er ikke alltid synlig hva som er gjort av hvem, og dermed hvem som er skyld i hva. Det er ikke alltid nok å se på status i løpet av stortingsperioden fordi effekten kan ligge lengre tilbake i tid. Ja, i tillegg til andre faktorer som påvirker samfunnet.

Til slutt har vi kanskje testen om stigende forventningers misnøye? Jo bedre vi får det, jo mer krever vi?